En rytter utenom det vanlige

I 2021 var jeg på min o’store italienske reise. 3 måneder (alt for lite) i Roma og gjett om jeg forelsket meg grundig. Det var ikke bare Roma som helhet jeg forelsket meg i, jeg ble hodestups forelsket i noen av byens utallige artefakter. Et av disse var rytterstatuen av Anita Garibaldi.

Det er meg en gåte at jeg ikke hadde sett denne før vi ble introdusert for den i en forelesning med Det norske instituttet, fordi den er plassert på Gianicolo-høyden som er et av mange favorittsteder jeg likte å rusle rundt på. Da jeg oppdaget den var jeg solgt. Den er noe helt for seg selv. Den er noe helt for meg.

Anita hvem sa du?

Anita Garibaldi fikk heltinnestatus i Italia på grunn av hennes ukuelige kamp side om side med frihetsforkjemper-ektemannen Giuseppe Garibaldi som førte til Italias samling i 1861. Fire barn var ikke en hindring for hennes frihetskamp, hun var altså ikke en A4-husmor av sin tid. Gravid med sitt femte barn døde hun av sykdom, midt i kampens hete, og ble hurtig og overfladisk begravet i Ravenna. Historien om Anita og Giuseppe blir framstilt som en lidenskapelig kjærlighetshistorie, romantisert og hedret.

På begynnelsen av 1930-tallet ble hedringen av henne formalisert: Hun ble foreviget til hest i bronse, på toppen av det som skulle bli hennes gravkammer. Levningene ble hentet fra Ravenna og plassert i hennes nye, vakkert dekorerte evige gravsted på Gianicolo bare noen hundre meter unna ektemannens rytterstatue.

Oppdragsgiveren var forunderlig nok Benito Mussolini. Forunderlig fordi hun ikke akkurat kunne sies å være hans idealbilde av kvinner. De skulle holde hus og hjem i orden, og være underdanige sine menn. Det var vel så langt fra det Anita var. Mange historier sirkulerer om hvorfor Mussolini satte opp denne statuen, men at det var politisk motivert må vi vel gå ut fra.

Rytterstatuer

Rytterstatuer er ikke noe alle og enhver blir hedret med, det er knyttet til høy status og ære. At en kvinne skulle hedres slik var ikke vanlig. Så vidt meg bekjent, er dette den eneste rytterstatuen med kvinnelig rytter i Roma, og i verden tror jeg vi kan telle de på ti fingre. Kanskje ikke antallet stemmer, men indikasjonen er riktig. Det er svært få statuer av kvinnelige ryttere i bronse sammenlignet med tilsvarende statuer av mannlige ryttere. Helt fra antikken har rytterstatus symbolisert makt og posisjon, og ved å gi Anita en slik statue var også en måte å signalisere hennes betydning. Mussolini dro veksler på så mye fra antikken, og at han bestilte og innviet dette monumentet reflekterte selvsagt tilbake på han — makt og posisjon.

Anita - rytteren

Men hvordan ble hun fremstilt? Det er her jeg forelsket meg fullstendig.

Mens hennes ektemann i bronse sitter på en hest som står stille og han ser utover på Roma (eventuelt ned på Vatikanet –ulike fortolkninger her) i en tilsynelatende zen-tilstand, er Anita i full fart. All den energien som man kan få inntrykk av at preget livet hennes er samlet i statuen. Hesten er i fullt firsprang, på vei til å hoppe over et hinder, mens hun, i damesal, sitter klistret i salen med en pistol i høyre hånden og et spedbarn i venstre. Statuen bekrefter det narrativet som er skapt om henne: en halvvill brasilianer til hest.

Det opprinnelige motivet som kunstneren, Mario Rutelli, hadde skissert var større og hadde et annet uttrykk enn det ferdige. Ifølge Rutellis barnebarn insisterte Mussolini på at hun skulle ha barnet i armene, noe som førte til en ubalanse i statuen. Det var kanskje Mussolinis måte å få det til å passe mer med hans kvinneideal — kvinner skulle føde og ta seg av barna.

Det er så mange ting som foregår på en samme tid med denne statuen, og et av prosjektene mine framover er å undersøke hvordan vi forstå denne statuen retorisk. En ting er hva Mussolinis intensjon med oppdraget, utformingen og åpningen, en helt annen ting er hva statuen, og monumentet i sin helhet formidler. En av de første tingene som slår meg er framstillingen av kvinnen. De andre rytterstatuene vi finner i Roma er preget av ryttere som sitter i ro på hesten. En og annen slår ut en hånd, som en gest, slik som Marcus Aurelius som vi finner på Kapitol-høyden. De mannlige rytterne sitter til hest/rir, de gjør én ting. Anita gjør tre ting på en gang: hun rir, hun skyter og hun passer barn. Det er et kjent bilde av kvinner versus menn — kvinnene skal være multitaskere, menn er solotaskere.

Monumentet som statuen står på er også verdt å ta nøyere i øyesyn, også her er det uttrykk for veldig mye energi. Det vil jeg skrive om senere. Har du lyst til å se litt annet enn hvite marmor-statuer, er dette monumentet absolutt verdt turen opp til Gianicolo.