Livet har ikke vært det samme siden

For tre år siden satte jeg meg på flyet etter lang tid med kun svært lokale opplevelser. Midt i en pandemi dro jeg til verdenshovedstaden. Jeg visste halvveis hva jeg gikk til.

Lenge hadde det vært som om Roma kallet på meg. Siden forrige gang jeg var det. Siden før jeg var der første gangen. Jeg tror ikke egentlig det var et slikt kall i livet som vi hører folk opplever å ha, slikt kall av åndelig karakter som innebærer at man gjør noe av stor betydning for andre. Mer som når noen har oppdaget noe fint de vil dele og kaller lokkende på deg: “Kom, kom og se på dette!”

Endelig lyttet jeg, og handlet deretter. Under påskudd om at jeg skulle studere noe jeg lenge hadde ønsket –antikken og Roma som kultursentrum– fløy jeg av gårde. Lot høsten i Norge seile sin egen sjø, og pakket med meg sommerkjoler og sandaler for å erobre Roma.

Nå var det nok motsatt: Roma erobret meg. Jo lenger jeg var der, desto mer endret fascinasjonen karakter. Jeg ble rett og slett hodestups forelsket i denne kaotiske byen. Kultur- og antikkhistoriestudier, som jo var mitt påskudd for å bedrive tiden min blant vakre artefakter i sol og varme, ble plutselig ikke lenger bare et påskudd. En ny verden åpnet seg for meg, og min faglige interesse tok en skikkelig dreining. Ja, fagfeltet mitt er retorikk, som jo oppsto i antikken. Ja, viktige retorikere hadde tilhold i Roma i antikken. Så ja, selvfølgelig lå det en faglig interesse i bunnen her. Men det var noe med disse ruinene, disse sporene etter en annen historie, disse fortellingene om datidens borgere, som fanget meg.

Men turen var ikke bare fagrelatert. Det ble en reise i meg selv også — klisjéfylt som det enn lyder. Jeg fikk så mye mer med meg på denne turen enn jeg hadde forestilt meg. Det var som om det jeg hadde satt som prioriteter i livet før ikke var så viktige lenger. For, sett bort fra tid sammen med familien som alltid vil være min hovedkilde til glede, har jeg aldri vært lykkeligere enn da jeg vandret rundt i dette kaoset av en by uten mål og mening, bare vandret rundt og så på bygningene, på statuene, på blomstene, på merkverdighetene. Når jeg kunne gå meg en tur opp til Gianicolo-høyden og finne favorittleseplassen min som jeg fant første gangen jeg var i Roma, der jeg kunne sitte nesten helt alene og lese, eller bare skue utover byen. Når jeg kunne hoppe på toget og knappe halvtimen senere være ved havet og dets uendelig sandstrender. Når jeg kunne poppe innom Basilica di San Paolo fuori le mura på vei hjem etter forelesning. Når jeg kunne sitte ute på balkongen å lytte til Romas storbylyder. Roma leverte på alle måter til en sliten og rådvill sjel som opplevde å stå i stampe. Jeg fikk virkelig hva jeg både trengte og ønsket.

Hvis jeg ikke hadde fulgt den trangen til å reise, og brukt det påskuddet til å ta de emnene, til tross for at vi var midt i en pandemi, hadde jeg ikke opplevd dette. Ikke på denne måten. For selv om jeg var turist, så var jeg liksom ikke det. Jeg fikk byen under huden på en helt annen måte enn jeg kunne få gjennom korte visitter.

For å være skikkelig svulstig: Roma kapret hjertet mitt 🧡